Har du noen gang undret deg over de tekstene i Bibelen som taler om hvordan verden selv vil bli frelst og hvor enormt forløsningsverket er? De ser ut til å forkynne historien om en aldeles strålende og storslagen frelse, ikke sant? Ikke bare strålende, men enorm! Og disse versene er ikke gjemt inne i en av de mer obskure tekstene i de mindre profetene. Nei, de er åpent lagt fram i den mest lysende delen av Skriften, Det nye testamente. De er faktisk så fremtredende at en av dem finnes i en av våre mest kjente tekster:
For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.
Johannes 3:16–17
Vær spesielt oppmerksom på ordet verden. Jesus kom ikke for å fordømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Denne typen språk gjentas flere ganger i Johannesevangeliet, hvor Jesus er beskrevet med slike strålende titler som «Guds lam, som bærer bort verdens synd» (Joh. 1:29), «verdens frelser» (Joh. 4:42) og «livets brød som gir liv til verden» (Joh. 6:33, 51). Bibelen er full av vers som dette (1 Joh. 2:2; 4:14; 1 Tim. 2:3–4; Jes. 45:22; osv.). Vers som dette får forløsningsverket til å høres ut som noe som vil ha en global innvirkning, og redde hele verden, ikke bare en utvalgt minoritet.
Det er slike vers som har ført folk ned den mørke og tornete veien til universalisme. Dette er troen på at absolutt alle gjennom hele historien vil bli frelst, noe som betyr at ingen går til helvete, og alle går til himmelen. Selv om Bibelen ikke lærer at Jesus vil frelse hvert enkelt individ, lærer den at Jesus vil frelse verden. Og i dag gjør Han nettopp det. Som han lovet, trekker Han alle mennesker til seg, enten de er jøder eller hedninger (Joh. 12:32). Han utfører denne trekkingen gjennom Sin Kirkes forkynnelse, undervisning og disippelgjøring. Som Kristus sa i misjonsbefalingen: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matteus 28:18–19). Legg merke til at han befalte dem å disippelgjøre alle nasjonene selv, ikke enkeltpersoner fra alle nasjoner.
Til slutt vil det komme en dag da misjonsbefalingen er fullført, og hele verden er blitt kristnet. På den vakre dagen vil hver eneste nasjon i verden være kristen fordi alle dens borgere vil være kristne som anerkjenne Jesus som Herre. Dette er dagen han venter på oppe i himmelen akkurat nå. Som forfatteren av Hebreerbrevet skrev,
Men Jesus har for alltid båret fram et eneste offer for synder og satt seg ved Guds høyre hånd. Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt som skammel for føttene hans.
Hebreerne 10:12–13
Forfatteren sikter til Salme 110, en salme som er sitert eller hentydet til oftere enn noen annen salme i Det nye testamente (Matt. 22:41–46; Mark. 12:35–37; Luk. 20:41–44; Apg. 2:34; 7:55–56; Rom. 8:34; Ef. 1:20–22; Hebr. 1:3–14; 8:1; 10:12–13; 1 Pet. 3:22). Og som dette avsnittet viser oss med sitt herlige lys, sitter Jesus for tiden ved Faderens høyre hånd, hvor han vil bli inntil Han har tatt herredømme over hele verden, da Hans fiender er gjort til Hans fotskammel. Dette er Skriftens vitnesbyrd. Og det er postmillennialismens store og optimistiske budskap.
Fremtidshåpet
Det er en lys fremtid som venter menneskeheten. Men det er der det er, i fremtiden, ikke nåtiden. Selv om vi beveger oss mot denne siste dagen med håpefulle, glitrende øyne, er den dagen ikke i dag. Men heldigvis for oss er vi nærmere det nå enn noen gang før, som vi kan se av hvordan kristendommen gradvis fortsetter å vokse over hele verden, akkurat som Bibelen sier at den vil. Slik Herren underviste om sitt rike,
En lignelse til la han fram: «Himmelriket er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø, men når det har vokst opp, er det større enn andre hagevekster, så det blir til et tre, og himmelens fugler kommer og bygger rede i greinene på det.» Enda en lignelse fortalte han dem: «Himmelriket er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»
Matteus 13:31-33
Kirken startet i det små, akkurat som det sennepsfrøet. Men i dag bekjenner 31% av verden troen på Kristus. Hvorfor skulle dette stoppe? Kan det stoppes? Ifølge Jesus Kristus, nei. Som Han sa om Sin Kirke, helvetes porter skal ikke få makt over den (Matt. 16:18). Tenk på det: Hvem er angriperen i den analogien? Det er ikke helvete; det er Kirken. Porter er forsvars-strukturer. Og disse forsvars-strukturene er nytteløse mot Kirken, som river dem ned. Selv om kirken ikke er en fysisk hær, er den en åndelig, som fører krig mot Satans løgner ved å proklamere sannheten, og forkynne evangeliet om syndenes forlatelse og forsoning med Gud (2 Kor. 10:3–6).
Selv om det kan se dystert ut her i Vesten nå, kan vi ikke navlebeskue så mye at vi glemmer at verden ikke bare består av Vest-Europa og USA. Selv om kristendommen skulle avta i vest, vil den ikke avta i verden. Ingenting har noen gang vært i stand til å stoppe kristendommens vekst. Den har bare fortsatt og gått gjennom århundrene til tross for all motstand, akkurat som Herren lovet og profetene forutsa. Dermed oppfylles det Jesaja sa om barnet som skulle fødes. Regjeringen er på hans skuldre, og det vil ikke være noen ende på økningen av hans regjering og av fred (Jes. 9:6–7).
Det Motsatte Synet
Dessverre blir ikke det store håpet som Bibelen inneholder, lovprist mye i disse dager. I stedet for postmillennialisme, vil du finne mange prekener om det motsatte synet kalt premillennialisme (inkludert dispensasjonalisme), som lærer at denne verden vil bli verre og verre mens hele verden faller inn i mørket, da det glir vekk inn i et moderne, teknologisk Sodoma og Gomorra. Til slutt vil Kristus vende tilbake for å føre krig, noe som fører til slaget ved Harmageddon.
Følgelig gjør dette kristendommen til en religion der Jesus redder mennesker fra en dødsdømt verden. Således kan ikke en kristen seire for Kristus, bare overleve for Ham inntil Han kommer for ham. Det kan hende den kristne får være med på å frelse noen sjeler før han dør og forlater denne verden, men han kan aldri sette en varig bulk i Satans rike på jorden.
Selv om premillennialister kan være like nidkjære som andre kristne og ha en stor kjærlighet for Ordet, vil deres teologi dessverre ofte holde dem tilbake, da det kan være ganske svekkende. Å fortelle kristne at de garantert vil tape kulturkrigen og at enhver ny kirkeplant vil etter hvert bli beseiret, erobret og grundig knust til et fint, lite pulver, uansett hvor hardt de prøver å evangelisere, kommer vanligvis ikke til å tenne en ild i magen og gi dem en iver for oppdraget, spesielt ikke hvis de blir fortalt at enda færre mennesker kan bli frelst nå som verden blir mørkere og mørkere siden slutten nærmer seg. Men alt dette mørket er ikke nødvendigvis en dårlig ting, heller. Som en konsekvens av deres teologi kan samfunnsforfall ses på som en god ting fordi det betyr at Jesus kommer snart. Jo verre ting blir, jo nærmere er Han.
Tusenårsriket
Som du kanskje har lagt merke til, stammer navnet på disse to synene, premillennialisme og postmillennialisme, fra ordet millenium, som betyr tusenår på norsk. Det er fordi de begge refererer til det 20. kapittelet av Åpenbaringen, som snakker om Kristi tusenårige styre. Premillennialisme lærer at tusenårsriket er i fremtiden og Kristus vil fysisk komme tilbake i begynnelsen, mens postmillennialisme lærer at vi lever i riket nå, og Kristus vil fysisk komme tilbake på slutten.
At riket har kommet, er tydelig flere steder i Bibelen, som i døperen Johannes’ forkynnelse, som sa til folket på sin tid: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» (Matt. 3:2). Og senere proklamerte Jesus det samme budskapet (Matt. 4:17). Og senere sa Han at riket hadde kommet (Matt. 12:28). Og etter oppstandelsen oppfordret disiplene folk til å strebe etter å komme inn i riket (Apg. 14:22). Og de var takknemlige til Gud Faderen for å ha ført dem inn i Hans elskede Sønns rike (Kol. 1:13). Måten folk prøver å komme seg rundt sannheten i disse tekstene er å hevde at det var en forsinkelse i rikets komme, på en eller annen måte, men det er klart at dette er i strid med hva Jesus og apostlene sa. Den normale, bokstavelige lesningen av disse tekstene sier at riket allerede har blitt en realitet, ikke at vi fortsatt venter på det. Og siden Kristi rike har kommet, kommer også hans seier (Daniel 2:44).
Heldigvis er ikke Bibelen en bok om nederlag; det er en bok om seier. Den kommer ned til oss fra himmelen med budskapet om frelse, ikke bare for enkeltpersoner, men også for verden. Derfor kan vi slutte oss til apostlenes lovprisning, som forkynte at Herren hadde satt seg på sin herlige trone i himmelen, et sete han vil innta inntil Faderen har lagt enhver fiende under hans føtter, da han til slutt vil overvinne selv døden (Apg. 2:34–36; 1 Kor. 15:25).
